Utviklingen i jordbruket de siste 20 årene har vært preget av en strukturrasjonalisering med større og færre driftsenheter med økt investeringsbehov. Tanken var at dette skulle gi avkastning i tråd med teorien om stordriftsfordeler. Utviklingen har vist seg å være en ganske annen. Bondens inntekt har ikke økt, prisen han får for sine produkter har gått ned, han er mer avhengig av tilskudd enn noen gang, mens dagligvarekjedene har tjent seg søkkrike på stor tilgang av billige råvarer, finansiert av norske skattebetalere.
Dette skaper et svært skjevt maktforhold på to måter. For det første har bondenæringen
mindre politiske midler, gitt den svake økonomiske posisjonen de har i forhold til
dagligvarekjedene. For det andre gjør dette at matmakten ikke lenger ligger hos bonden eller forbrukeren, men blir plassert i hendene på et fåtall av enkeltindivider,
som ikke har nasjonal matsikkerhet, eller internasjonal solidaritet i tankene.
Norge har et særegent system for videresalg av mat. Fire store konsern sitter med 99% av
markedet for dagligvarer i Norge. I Europeisk sammenheng er det få eller ingen
lignende tilfeller. Ved å konsentrere kjedemakten øker man sjansen for at noen få aktører
kan øve stort press på råvareprodusentene. I Norge er dette svært tydelig. Den politiske
utviklingen de siste 20 årene har basert norsk matproduksjon i stadig større grad på import
av arbeidskraft og areal, senket råvarepriser, samt holdt reallønninger uendret. Resultatet er økt makt til kjedene. Dermed har forvaltningen av viktige samfunnsressurser som
matproduksjon, blitt delvis overlatt til bedriftsinteresser, viss fokus er egne formuer.
Senterungdommen mener dette er helt galt. Bonden skal ha mer igjen for sitt arbeid.
Samtidig mener vi at den internasjonale matvarekrisen, stigende sultproblemer, og
økende klimautfordringer, gjør det etisk uakseptabelt å ikke rope et varsko.
Senterungdommen mener første skritt til en mer rettferdig og etisk riktig landbrukspolitikk,
nasjonal som internasjonal, ligger i å begrense kjedenes makt. Det er denne makten som
samler store økonomiske ressurser på få hender, og som bør spres over flere!
Senterungdommen krever derfor at Regjeringen innfører anti-trust-lover som klart
begrenser den maksimale makten dagligvarekjedene kan ha, gjennom å sette et øvre tak
på tillatt markedsandel.